Miljøhistorie i Norge

Finn Arne Jørgensen diskuterer Fortid 4/2008: Norsk miljøhistorie – motgang, mangfold og muligheter.

Skrevet av Finn Arne Jørgensen, 10.01.2009.

Jeg har med stor glede lest gjennom den seneste utgaven av Fortid, tidsskriftet til historiestudentene ved Universitetet i Oslo. Vi ble kontaktet av tidsskiftets redaksjon tidligere i høst med spørsmål om vi ville bidra med tekster til et temanummer om miljø- og klimahistorie, og det ville vi gjerne. Nå er altså nummeret her og artiklene utgjør til sammen en tankevekkende diskusjon om miljøhistoriens fortid og mulige framtid i Norge. Jeg vil her diskutere debattartiklene i nummeret. 

Marie Lund Alvebergs lederartikkel presenterer innledningsvis et mørkt bilde av miljøhistoriens status i Norge. Hun skriver at feltet er en fragmentert og spredt tverrvitenskapelig vitenskapsgren og at satsningen på feltet har vært laber. Mange av de som har forsøkt å satse på miljøhistorie (inkludert Hilde Ibsen og Peder Anker) har endt opp med å flytte til utlandet. Alveberg avslutter imidlertid i en mer optimistisk tone og presenterer miljøhistorie som et område hvor fortidsforskningen kan bidra til å forme framtiden, og hun håper derfor at dette nummeret kan bidra til å “børste støvet av miljøhistorien.”

Jeg og Dolly Jørgensen fikk deretter æren av å åpne ballet med artikkelen “Miljøhistorie: Kunsten å lytte til naturens stemme?” og sluttet oss definitivt til Alvebergs håp. Vi presenterte kort vårt syn på hva miljøhistorie er – en tverrfaglig, men historisk basert, studie av menneskers fortolkninger av og verdiladede forhold til naturen – før vi gikk over til å diskutere miljøhistoriens røtter, etablering som egen disiplin i USA, Europa og tildels Norge, før vi rundet av med en optimistisk fortolkning av miljøhistoriens framtid i Norge. Vi argumenterte for at miljøhistorie står i en unik posisjon til å kunne bety noe i dagens miljødebatt. Dersom vi skal kunne løse de miljøproblemene verden står ovenfor må vi forstå de komplekse historiske situasjonene som skapte dem. Naturvitenskapene kan ikke forklare hvorfor og hvordan disse situasjonene har oppstått, men dette er nøyaktig det vi historikere kan. Vi kan analysere fortiden, forstå de avgjørelser som ble tatt, hvorfor ett av flere mulige alternativer ble valgt, hva konsekvensene av disse valgene ble, osv. Derfor er miljøhistorie ekstremt viktig for dagens miljødebatt – vi kan bidra til å synliggjøre valgmuligheter og gjennom studier av fortiden vise mulige konsekvenser av framtidige valg. 

Fortids redaktør hadde deretter et intervju med Yngve Nilsen (forsker ved Handelshøyskolen BI, Oslo) om hvorfor miljøhistorien aldri fikk et institusjonelt fotfeste i Norge. Nilsen var (sammen med Kristin Asdal) en av fem studenter i Hilde Ibsens hovedfagsseminar om miljøhistorie ved UiO midt på 1990-tallet. Han hevder først at standardverk i norsk historisk metode, som Ottar Dahls Grunntrekk i historieforskningens metodelære, i stor grad definerer bort natur som et akseptabelt historisk tema. Og siden de tradisjonelle historikerne dermed ikke ville røre temaet ble det samfunnsvitenskapene som fikk monopol på miljøforskningen i Norge. Avslutningsvis spør Nilsen om interessen for miljøhistorie er konjunkturavhengig. Er det slik at interessen for miljøhistorie følger den generelle interessen for miljøspørsmål i samfunnet? 

Deretter spør Hilde Ibsen (som altså var en av de norske pionerene innen feltet og som dro til Sverige for å få muligheten til å fortsette innen feltet) om “Hvor tok miljøhistorie veien?” i sin artikkel. Hun forteller om hvordan hun beveget seg inn på fagfeltet etter at hun fullførte sin doktoravhandling tidlig på 1990-tallet, og hvordan hennes inspirasjon hovedsaklig kom fra Sverige (Birgitta Odén og Sverker Sörlin) samt fra amerikanske Donald Worster. I hennes øyne er miljøhistorie en slags kjøter, noe som mer er et tverrfaglig perspektiv enn et eget, rendyrket fag, og at miljøhistorien i Norge ofte lettere har funnet støtte utenfor de rene historieinstituttene. 

Kristin Asdal bidro med to artikler til dette temanummeret; en om “Miljøvern i en nedgangskonjunktur” og en om “Å lese tekst og miljøhistorie”. I den første diskuterer hun forholdet mellom miljøvern og finanskriser. Hun skriver at økonomiske nedgangstider har tidligere blitt utnyttet til en mer en mer aktivt satsning på miljøvern, og spør om dette er noe som kan skje igjen. Selv om hun ikke eksplisitt diskuterer dette i sin tekst er det nok nyttig å tenke om dagens finanskrise som et bakteppe for diskusjonen om det er mulig å etablere miljøhistorie på et mer solid fundament i Norge. Den andre teksten til Asdal bygger på hennes kapittel i den nye boken “Tekst og historie: Å lese tekster historisk” (som får en meget positiv anmeldelse i dette nummeret av Fortid). Denne teksten er av mer metodisk karakter og drøfter hvordan tekster bidrar til å skape miljøsaker. 

I tillegg inneholder nummeret flere artikler med miljøhistorisk tema, men siden de ikke eksplisitt diskuterer miljøhistoriens status i Norge skal jeg ikke gå nærmere inn på dem her. Disse er Ernst Bjerke, “‘…at kiende Fædrenelandets naturlige fordeele.’ Selskabet for Norges vel og den politisk-økonomiske utnyttelsen av den norske naturen i årene før 1814″, Lars Rowe, “Det brysomme Nikkelverket”, Erling Sandmo, “Ettertida er ikke hva den engang var. Et glimt av apokalypsen som romantisk motiv” og Øyvind Norli, “Klimahistorie frå Den vesle istida.”

Det er lett å se hva fellestrekkene er i disse diskusjonstekstene. Alle peker på at mangel på langsiktig oppbygning av forskningsmiljøer er et problem. Forskningsrådet har vist vilje til å satse på enkeltprosjekter her og der, men det har vært vanskelig å få midler til å fortsette. Og siden det ikke finnes faste, vitenskapelige stillinger i miljøhistorie er det for en stor grad yngre folk i midlertidige stillinger som må trekke lasset, og det er tid- og ressurskrevende.  

Jeg lurer også på om mangel på nettverksmuligheter har gjort det vanskeligere å få ballen til å rulle. Artiklene viser at vi har hatt mange spredte prosjekter, men har det vært tilstrekkelig utveksling og samarbeid mellom de ulike miljøene? 

Både Alveberg, Nilsen og Ibsen trekker fram Trondheimsmiljøet som det nye norske tyngdepunktet innenfor miljøhistoriefaget. Spørsmålet jeg stiller meg etter å ha lest dette nummeret (og det er ikke første gangen jeg stiller det) er om vi bare er det seneste blaffet innenfor norsk miljøhistorie og om vi kommer til å forsvinne i stillhet etter at prosjektmidlene våre løper ut? Jeg håper selvfølgelig ikke det, og det er noe jeg bruker mye tid og krefter på å unngå. Men man kommer ikke unna at det er en vanskelig jobb; det er spesielt frustrerende å ikke ha egne undervisningsemner i miljøhistorie både på høyere og lavere grad (noen miljøhistoriske tema er inkludert i bacheloremnet Ting, natur og tegn, men dette er ikke en spesielt tilfredsstillende løsning). Det blir dermed vanskelig å rekruttere studenter. Men det er også lyspunkter. Vi har stor institusjonell støtte fra både HF-fakultetet og Institutt for tverrfaglige kulturstudier, selv om det åpenbart er lettere for dem å gi moralsk støtte enn finansiell støtte. Men vi mottar noen månedsverk her og der til å utarbeide prosjektsøknader, og dette hjelper veldig. Vi håper også å få en ny stipendiat gjennom de åtte universitetsstipendene som HF utlyste før jul, og vi søker om flere nye prosjekter, blant annet i samarbeid med Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Vi har også etablert en seminarrekke om humanistisk og samfunnsvitenskapelig miljøforskning har fått god oppslutning. 

Spørsmålet da blir hva vi kan gjøre for å ta vare på de initiativene som er igang nå. Er det, som Nilsen spør, slik at interessen for miljøhistorie følger den generelle samfunnsmessige og politiske interessen for miljøspørsmål? Dersom det er tilfelle bør vi satse nå. Vi trenger, som Hilde Ibsen skriver, å konsolidere miljøhistoriefeltet i Norge. 

Jeg vil i løpet av året ta initiativ til et dagsseminar om miljøhistoriens framtid i Norge, rett og slett for å samle alle interesserte parter rundt et bord, utveksle ideer, drøfte prosjektsamarbeid og legge noen strategier for arbeidet framover. Vi bør invitere Forskningsrådet, universitetsledelsen, samt noen fra andre skandinaviske land som har kommet litt lengre i institusjonell oppbygging. Først må jeg imidlertid skaffe litt penger til dette, så si fra dersom noen har finansieringsideer. 

Vi bør også fortsatt bygge på båndene til de internasjonale miljøhistorieorganisasjonene. Ibsen sier ganske riktig at miljøhistorie er “up and coming” i en internasjonal kontekst. I USA er det et av de mest oppegående historieområdene. I Europa er det også en voksende interesse, med sentre og studieprogrammer igang i bl.a. Wien, Darmstadt og nå også München. I august skal jeg delta i en rundebordsdebatt om nordisk miljøhistorie (arrangert av Per Eliasson og Eva Jakobsson) sammen med Sverker Sörlin, Timo Myllyntaus og Kirsten Hastrup ved Verdenskongressen i miljøhistorie i København og Malmö.  

Jeg vil til slutt takke redaksjonen i Fortid, spesielt Marie Lund Alveberg, for at de tok initiativ til dette temanummeret. 

1 kommentar

Om forfatteren

Finn Arne Jørgensen er grunnlegger av og redaktør for nettsiden Miljøhistorie i Norge. Til daglig jobber han som postdoktor ved Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, hvor han forsker på historien til den norske hyttekulturen. Doktoravhandlingen hans omhandlet utviklingen av teknologiske og politiske infrastrukturer for håndtering av tom drikkevareemballasje.

Navn (kreves)

Epostadresse (vil ikke publiseres) (kreves)

Nettside