Bloggen
Miljøhistorisk forskning krever tverrfaglig kunnskap også hos den individuelle forskeren
I dagens forskningsklima hører vi mye om flerfaglighet, tverrfaglighet, til og med transdisiplinaritet. Mange av forskningsprogrammene til NFR etterlyser spesielt prosjekter og forskningsgrupper som krysser disiplingrensene. Selv om jeg tror at slike grupper med medlemmer med ulike disiplinære bakgrunner er sterkere enn grupper med bare ett perspektiv, tror jeg at individuelle forskere også trenger å jobbe tverrfaglig.
Som utdannet historiker har jeg sett at mange historikere er fornøyd med å holde seg innenfor de tradisjonelle faggrensene. De avgrenser ofte sin forskning til skrevne arkivdokumenter og publiserte kilder for å fortelle sine historier. Kunstneriske, arkeologiske og vitenskapelige kilder brukes i liten grad og ofte mer som illustrasjoner enn som faktiske bevis. Historikere har en tendens til å vektlegge politiske eller sosiale tema, og holder seg så langt vekk fra tekniske diskusjoner som mulig. Men dersom man skal skrive historier hvor samfunn, teknologi og den fysiske verden samvirker bør man også forstå detaljene i hvordan de to siste kategoriene virker, og ikke bare samfunnet.
Dette er noen av utfordringene vi står ovenfor i miljøhistorien. Det er et felt hvor grensene er flytende og som handler om noe så stort – miljøet – at det kan sies å dekke det meste. I miljøhistorien må forskerne være villig til å bruke kilder av mange typer, spesielt naturvitenskapelige forskningsresultater. La meg komme med to eksempler fra min egen forskning innenfor miljøhistorie for å vise hvorfor det er viktig å være tverrfaglig.
For det første, i mitt nåværende prosjekt forsker jeg på konverteringen av offshore oljeplattformer til kunstige rev (også kalt Rigs-to-reefs). Det er selvfølgelig mulig å fortelle en historie om den politiske utviklingen gjennom å bruke standard historiske kilder som lovtekster, komitédiskusjoner og avisartikler. Men dersom jeg hadde begrenset meg til dette ville jeg gått glipp av den vitenskapelige siden av historien.
Så i tillegg har jeg lest bortimot hver eneste vitenskapelige artikkel publisert om Rigs-to-reefs – alt fra økonomiske analyser og modeller til studier av fiskebestander. Jeg har lest ingeniørrapporter for å forstå de praktiske utfordringene med å fjerne installasjoner og rapporter om miljøringvirkningene for å forstå miljøspørsmålene som ligger til grunn for debatten. Det kan så være at jeg ikke er biolog, mariningeniør eller økonom, men for dette prosjektet er det nødvendig for meg å tre inn i deres verden, å forstå problemet sett fra deres perspektiv.
Hvorfor trenger jeg ta meg bryet ved å lære om de tekniske aspektene ved Rigs-to-reefs? For det første, slik innsiderkunnskap er verdifull når man skal gjøre intervjuer. Da jeg satte meg ned med den ledende marinbiologen som studerer sjølivet rundt oljeplattformene i California kunne jeg stille ham spesifikke spørsmål om hvorfor han valgte bestemte metoder, hvordan forskningen hans har blitt mottatt av offentligheten og av politikere, samt om hans fremtidige forskningsplaner. Viktigst av alt, jeg kunne forstå svarene hans!
For det andre, for å kunne analysere diskursene som utspiller seg må en forstå det språket som snakkes og hvordan ordenes mening beveger seg innenfor og mellom spesialistfelter og offentligheten. Med andre ord, dersom jeg vil si noe om hvordan “utrangering” (“disposal”) som ord ble knyttet til “kunstige rev” må jeg vite hvordan de forskjellige partene i debatten brukte ordene og hvorfor bestemte assosiasjoner oppsto.
For det andre, i doktorgradsprosjektet mitt så jeg på de sanitære forholdene i senmiddelalderens byer i England og Skandinavia. Den generelle konsensusen i historielitteraturen er at middelalderens byer var skitne og illeluktende steder. Denne konklusjonen er nesten utelukkende basert på lovsamlinger, som inneholder ting som ordre om å ikke kaste søppel i gatene og klager over innvoller fra slakteriene i avløpene. Mens jeg var enig i at disse lovopptegnelsene indikerte at det ble spredt avfall rundt omkring i byene lurte jeg på om disse kildene burde fortolkes motsatt – at kildene viser at slik oppførsel ble forstått som uakseptabel og derfor ikke særlig vanlig.
Men dersom lovdokumenter er alt en baserer seg på er det vanskelig å si hvilken fortolkning som er korrekt. Derfor utvidet jeg kildegrunnlaget mitt til å inkludere arkeologiske undersøkelser. Arkeologer er faktisk svært interesserte i å dokumentere avfallsmengder i byer siden de får så mange av “funnene” sine fra avfallshauger. Så jeg begynte å lese arkeologiske rapporter for å se om jeg kunne finne noen avfallstrender. Dette betød at jeg måtte lese stabler med tekniske rapporter med diagrammer over funnsteder, tegninger av artefakter og illustrasjoner av kulturlag. Jeg fikk avkastning på denne innsatsen da jeg oppdaget at arkeologene fant mye tynnere avfallslag i senmiddelalderen og at gatene var brolagte og holdt i god stand. Disse funnene lot meg refortolke de skriftlige kildene om de sanitære forholdene i middelalderens byer.
I min erfaring er det ikke bare mulig, men også helt nødvendig, å være i stand til å strekke seg ut over disiplinære grenser. Og jeg tror ikke dette er tilfelle bare fordi jeg er en historiker som skriver om miljø og teknologi. Jeg tror også at biologene og ingeniørene der ute trenger å forstå de sosiale og økonomiske implikasjonene av arbeidet sitt og at de er villige til å benytte seg av samfunnsvitenskapelige og historiske kilder. Det hjelper ikke å ha store visjoner for den neste fornybare energikilden dersom du ikke har tenkt over den sosiale, historiske og legale konteksten for utviklingen av denne.
Dette betyr ikke at tverrfaglighet er enkelt; det er faktisk alltid en utfordring. Vi må lære nye måter å tenke og snakke på mens vi forsøker å komme i tale med andre synspunkter. Men som individuelle forskere burde vi alltid være villige til å utfordre oss selv og strekke oss ut over disiplinære grenser.
Finn Arne Jørgensen diskuterer Fortid 4/2008: Norsk miljøhistorie – motgang, mangfold og muligheter.
Jeg har med stor glede lest gjennom den seneste utgaven av Fortid, tidsskriftet til historiestudentene ved Universitetet i Oslo. Vi ble kontaktet av tidsskiftets redaksjon tidligere i høst med spørsmål om vi ville bidra med tekster til et temanummer om miljø- og klimahistorie, og det ville vi gjerne. Nå er altså nummeret her og artiklene utgjør til sammen en tankevekkende diskusjon om miljøhistoriens fortid og mulige framtid i Norge. Jeg vil her diskutere debattartiklene i nummeret.
Marie Lund Alvebergs lederartikkel presenterer innledningsvis et mørkt bilde av miljøhistoriens status i Norge. Hun skriver at feltet er en fragmentert og spredt tverrvitenskapelig vitenskapsgren og at satsningen på feltet har vært laber. Mange av de som har forsøkt å satse på miljøhistorie (inkludert Hilde Ibsen og Peder Anker) har endt opp med å flytte til utlandet. Alveberg avslutter imidlertid i en mer optimistisk tone og presenterer miljøhistorie som et område hvor fortidsforskningen kan bidra til å forme framtiden, og hun håper derfor at dette nummeret kan bidra til å “børste støvet av miljøhistorien.”
Jeg og Dolly Jørgensen fikk deretter æren av å åpne ballet med artikkelen “Miljøhistorie: Kunsten å lytte til naturens stemme?” og sluttet oss definitivt til Alvebergs håp. Vi presenterte kort vårt syn på hva miljøhistorie er – en tverrfaglig, men historisk basert, studie av menneskers fortolkninger av og verdiladede forhold til naturen – før vi gikk over til å diskutere miljøhistoriens røtter, etablering som egen disiplin i USA, Europa og tildels Norge, før vi rundet av med en optimistisk fortolkning av miljøhistoriens framtid i Norge. Vi argumenterte for at miljøhistorie står i en unik posisjon til å kunne bety noe i dagens miljødebatt. Dersom vi skal kunne løse de miljøproblemene verden står ovenfor må vi forstå de komplekse historiske situasjonene som skapte dem. Naturvitenskapene kan ikke forklare hvorfor og hvordan disse situasjonene har oppstått, men dette er nøyaktig det vi historikere kan. Vi kan analysere fortiden, forstå de avgjørelser som ble tatt, hvorfor ett av flere mulige alternativer ble valgt, hva konsekvensene av disse valgene ble, osv. Derfor er miljøhistorie ekstremt viktig for dagens miljødebatt – vi kan bidra til å synliggjøre valgmuligheter og gjennom studier av fortiden vise mulige konsekvenser av framtidige valg.
Fortids redaktør hadde deretter et intervju med Yngve Nilsen (forsker ved Handelshøyskolen BI, Oslo) om hvorfor miljøhistorien aldri fikk et institusjonelt fotfeste i Norge. Nilsen var (sammen med Kristin Asdal) en av fem studenter i Hilde Ibsens hovedfagsseminar om miljøhistorie ved UiO midt på 1990-tallet. Han hevder først at standardverk i norsk historisk metode, som Ottar Dahls Grunntrekk i historieforskningens metodelære, i stor grad definerer bort natur som et akseptabelt historisk tema. Og siden de tradisjonelle historikerne dermed ikke ville røre temaet ble det samfunnsvitenskapene som fikk monopol på miljøforskningen i Norge. Avslutningsvis spør Nilsen om interessen for miljøhistorie er konjunkturavhengig. Er det slik at interessen for miljøhistorie følger den generelle interessen for miljøspørsmål i samfunnet?
Deretter spør Hilde Ibsen (som altså var en av de norske pionerene innen feltet og som dro til Sverige for å få muligheten til å fortsette innen feltet) om “Hvor tok miljøhistorie veien?” i sin artikkel. Hun forteller om hvordan hun beveget seg inn på fagfeltet etter at hun fullførte sin doktoravhandling tidlig på 1990-tallet, og hvordan hennes inspirasjon hovedsaklig kom fra Sverige (Birgitta Odén og Sverker Sörlin) samt fra amerikanske Donald Worster. I hennes øyne er miljøhistorie en slags kjøter, noe som mer er et tverrfaglig perspektiv enn et eget, rendyrket fag, og at miljøhistorien i Norge ofte lettere har funnet støtte utenfor de rene historieinstituttene.
Kristin Asdal bidro med to artikler til dette temanummeret; en om “Miljøvern i en nedgangskonjunktur” og en om “Å lese tekst og miljøhistorie”. I den første diskuterer hun forholdet mellom miljøvern og finanskriser. Hun skriver at økonomiske nedgangstider har tidligere blitt utnyttet til en mer en mer aktivt satsning på miljøvern, og spør om dette er noe som kan skje igjen. Selv om hun ikke eksplisitt diskuterer dette i sin tekst er det nok nyttig å tenke om dagens finanskrise som et bakteppe for diskusjonen om det er mulig å etablere miljøhistorie på et mer solid fundament i Norge. Den andre teksten til Asdal bygger på hennes kapittel i den nye boken “Tekst og historie: Å lese tekster historisk” (som får en meget positiv anmeldelse i dette nummeret av Fortid). Denne teksten er av mer metodisk karakter og drøfter hvordan tekster bidrar til å skape miljøsaker.
I tillegg inneholder nummeret flere artikler med miljøhistorisk tema, men siden de ikke eksplisitt diskuterer miljøhistoriens status i Norge skal jeg ikke gå nærmere inn på dem her. Disse er Ernst Bjerke, “‘…at kiende Fædrenelandets naturlige fordeele.’ Selskabet for Norges vel og den politisk-økonomiske utnyttelsen av den norske naturen i årene før 1814″, Lars Rowe, “Det brysomme Nikkelverket”, Erling Sandmo, “Ettertida er ikke hva den engang var. Et glimt av apokalypsen som romantisk motiv” og Øyvind Norli, “Klimahistorie frå Den vesle istida.”
Det er lett å se hva fellestrekkene er i disse diskusjonstekstene. Alle peker på at mangel på langsiktig oppbygning av forskningsmiljøer er et problem. Forskningsrådet har vist vilje til å satse på enkeltprosjekter her og der, men det har vært vanskelig å få midler til å fortsette. Og siden det ikke finnes faste, vitenskapelige stillinger i miljøhistorie er det for en stor grad yngre folk i midlertidige stillinger som må trekke lasset, og det er tid- og ressurskrevende.
Jeg lurer også på om mangel på nettverksmuligheter har gjort det vanskeligere å få ballen til å rulle. Artiklene viser at vi har hatt mange spredte prosjekter, men har det vært tilstrekkelig utveksling og samarbeid mellom de ulike miljøene?
Både Alveberg, Nilsen og Ibsen trekker fram Trondheimsmiljøet som det nye norske tyngdepunktet innenfor miljøhistoriefaget. Spørsmålet jeg stiller meg etter å ha lest dette nummeret (og det er ikke første gangen jeg stiller det) er om vi bare er det seneste blaffet innenfor norsk miljøhistorie og om vi kommer til å forsvinne i stillhet etter at prosjektmidlene våre løper ut? Jeg håper selvfølgelig ikke det, og det er noe jeg bruker mye tid og krefter på å unngå. Men man kommer ikke unna at det er en vanskelig jobb; det er spesielt frustrerende å ikke ha egne undervisningsemner i miljøhistorie både på høyere og lavere grad (noen miljøhistoriske tema er inkludert i bacheloremnet Ting, natur og tegn, men dette er ikke en spesielt tilfredsstillende løsning). Det blir dermed vanskelig å rekruttere studenter. Men det er også lyspunkter. Vi har stor institusjonell støtte fra både HF-fakultetet og Institutt for tverrfaglige kulturstudier, selv om det åpenbart er lettere for dem å gi moralsk støtte enn finansiell støtte. Men vi mottar noen månedsverk her og der til å utarbeide prosjektsøknader, og dette hjelper veldig. Vi håper også å få en ny stipendiat gjennom de åtte universitetsstipendene som HF utlyste før jul, og vi søker om flere nye prosjekter, blant annet i samarbeid med Institutt for historie og klassiske fag, NTNU. Vi har også etablert en seminarrekke om humanistisk og samfunnsvitenskapelig miljøforskning har fått god oppslutning.
Spørsmålet da blir hva vi kan gjøre for å ta vare på de initiativene som er igang nå. Er det, som Nilsen spør, slik at interessen for miljøhistorie følger den generelle samfunnsmessige og politiske interessen for miljøspørsmål? Dersom det er tilfelle bør vi satse nå. Vi trenger, som Hilde Ibsen skriver, å konsolidere miljøhistoriefeltet i Norge.
Jeg vil i løpet av året ta initiativ til et dagsseminar om miljøhistoriens framtid i Norge, rett og slett for å samle alle interesserte parter rundt et bord, utveksle ideer, drøfte prosjektsamarbeid og legge noen strategier for arbeidet framover. Vi bør invitere Forskningsrådet, universitetsledelsen, samt noen fra andre skandinaviske land som har kommet litt lengre i institusjonell oppbygging. Først må jeg imidlertid skaffe litt penger til dette, så si fra dersom noen har finansieringsideer.
Vi bør også fortsatt bygge på båndene til de internasjonale miljøhistorieorganisasjonene. Ibsen sier ganske riktig at miljøhistorie er “up and coming” i en internasjonal kontekst. I USA er det et av de mest oppegående historieområdene. I Europa er det også en voksende interesse, med sentre og studieprogrammer igang i bl.a. Wien, Darmstadt og nå også München. I august skal jeg delta i en rundebordsdebatt om nordisk miljøhistorie (arrangert av Per Eliasson og Eva Jakobsson) sammen med Sverker Sörlin, Timo Myllyntaus og Kirsten Hastrup ved Verdenskongressen i miljøhistorie i København og Malmö.
Jeg vil til slutt takke redaksjonen i Fortid, spesielt Marie Lund Alveberg, for at de tok initiativ til dette temanummeret.
Digitale kart gir oss nye muligheter for å visualisere historiske fenomener.
Jeg er på The Humanities and Technology Camp denne uken og deltok bl.a. på en utrolig spennende sesjon om digitale, interaktive kart og visualisering av historiske data. Vi gikk gjennom ulike standarder for kartdata på internett, spesielt GeoRSS og KML. Disse kan enkelt brukes for å legge til lag med data på f.eks. Google Maps eller Openstreetmap.org (de fleste kjenner nok Google, men den siste nettsiden var ny for meg. Tenk Wikipedia for kart. Siden har lagd gatekart for stort sett hele verden basert på åpne, tilgjengelige offentlige data samt brukerbidrag. Kartet for Trondheim var overraskende bra, spesielt siden de ikke er så bil-sentriske som de kommersielle karttjenestene.
Deretter gikk vi gjennom en serie demonstrasjoner av hvordan man kan bygge avanserte historiske karttjenester enten oppå eller helt separat fra disse generelle kartnettsidene (se listen nedenfor for noen eksempler). Man kan for eksempel legge historiske kart i flere lag oppå hverandre, slik at man kan gå mellom dem og se utvikling over tid. Man kan legge inn datapunkter på kart som viser hendelser eller bilder fra bestemte steder (jeg jobber med å lage en en enkel demo på dette for å lære meg litt KML – følg med).
Jeg ser for meg flere interessante muligheter for hvordan digitale kart kan brukes både i forskningsprosessen og i formidlingen av miljøhistoriske prosjekter. Jeg skal undersøke mulighetene for å bygge kart inn i Omeka, et program for utstilling og innsamling av data over nett, utviklet her ved CHNM. Dersom jeg klarer å få tak i rett type data vil det være mulig å visualisere på en god måte hvordan hytteutbygging har endret landskap over tid – og dersom jeg klarer å bruke dette igjen til å samle inn bidrag fra besøkende kan det være mulig å også undersøke hvordan naturopplevelsene gjennom hytta har forandret seg. Jeg skal komme tilbake til Omeka i en senere bloggpost.
For noen interessante eksempler på spennende kartprosjekter, se her:
- http://labs.nypl.org/projects/maps/
- http://mapsomething.com/demo/neworleans/
- http://Worldkit.org/wmstimenav
- http://Hindsight.trulia.com
THATCamp ble forresten arrangert av Center for History and New Media (CHNM) ved George Mason University, Fairfax, Virginia, USA. HF-fakultetet ved NTNU finansierte mesteparten av oppholdet mitt.
En liten rapport fra ASEH-konferansen i Boise, Idaho, mars 2008.
American Society for Environmental History avholdt sin årlige konferanse 12.-15. mars 2008, denne gangen i Boise, Idaho. Temaet for konferansen var “Agents of Change: People, Climate, and Places Through Time.” Vi var tre norske deltakere i år, Finn Arne Jørgensen, Dolly Jørgensen og Morten Haugdahl, alle fra Institutt for tverrfaglige kulturstudier, NTNU, Trondheim.
Boise er en ganske utypisk amerikansk by; den vokser voldsomt raskt, men forsøker å unngå såkalt sprawl, altså ukontrollert vekst i alle retninger og en total avhengighet av bilisme. I stedet for har byen fokusert mye på utvikling av en levende bykjerne og en blanding av boligområder, industri og næringsliv, etter modell av den såkalte nye urbanismen. Boise har dermed en ganske tydelig miljøprofil.
Finn Arne Jørgensen presenterte paperet “Are you really in the wild if you have an espresso machine in your cabin” i sesjonen “When the Wild isn’t Wild Anymore: Negotiating the Boundaries between Humans and the Wild, 1950-present” på torsdag morgen. Rommet var fullt og vi fikk en god diskusjon etter presentasjonene.
Dolly Jørgensen presenterte paperet “The Foule Corrupcion that Cometh of Theym’: The Environment and Urban Livestock in Late Medieval England” basert på hennes doktorgradsprosjekt i sesjonen “Animals in the City” som hun også arrangerte.
Vi deltok alle sammen på lunsjmøtet til Envirotech, en gruppe for forskere som er interessert i samspillet mellom miljø og teknologi.
Årets konferanse hadde en meget god bokutstilling. Mange amerikanske forlag hadde tatt turen til Boise for å presentere sine bøker av interesse for miljøhistorikere. Konferanser som dette er jo også et av de viktigste møtestedene mellom forlagenes redaktører og forskere som ønsker å publisere bøkene sine, så det var hektisk møtevirksomhet på gang.
I år hadde konferansen to halvdagers workshops om temaer av interesse for miljøhistorikere. Den ene het “No Longer on the Fringe: The Wildland Urban Interface as History” og den andre het “Using GIS for Environmental History.” Finn Arne Jørgensen deltok på GIS-workshopen og fikk et interessant innblikk i hvordan miljøhistorikere kan bruke GIS (Geografiske informasjonssystemer), altså avanserte digitale kartverktøy, i historisk forskning. Geografer og byplanleggere bruker ofte slike kartsystemer, men historikere har i økende grad benyttet seg av slike systemer for å legge til en tidsdimensjon i kart.
Forfatteren Mark Kurlansky holdt hovedtalen under banketten og snakket om “The Last Fish Tale.” Konferansen hadde også en egen plenumssesjon om klimavitenskap og miljøhistorie, og en fundraiser med baskisk tema.
Neste år vil ASEH-konferansen holdes i Tallahassee, Florida, 25. februar til 1. mars og har som tema “Paradise Lost, Found, and Constructed: Conceptualizing and Transforming Landscapes through History.” Deadline for forslag til innlegg og sesjoner er 30. juni 2008. Se konferansens nettside for mer informasjon.
Rapport fra en internasjonal workshop om fritidsboliger i Trondheim
Finn Arne Jørgensen deltok på First International Seasonal Homes and Amenity Migration Workshop som ble arrangert av Senter for Bygdeforskning i Trondheim, 26. – 28. mars 2008. Hensikten med denne workshopen var å presentere og diskutere artikkelutkast med forskere fra andre fagmiljøer, nasjonalt og internasjonalt. Alle artikkelutkastene handlet om hytter og fritidsboliger.
Workshopen hadde deltakere fra Senter for Bygdeforskning, Institutt for tverrfaglige kulturstudier, Institutt for geografi, Institutt for byggekunst, prosjektering og forvaltning og Institutt for sosiologi og statsvitenskap (alle NTNU), University of Wisconsin-Madison og University of Madison-Oshkosh, Oregon State University, Cornell University (alle USA), samt Swansea University (Storbritannia), Statens institutt for forbruksforskning (Oslo) og Nordregio (Stockholm).
Gjennom tre dager hadde vi to forelesninger av geografene Keith Halfacree (Swansea) og Nina Gunnerud Berg (geografi, NTNU) i tillegg til at vi gikk gjennom ti artikkelutkast. Diskusjonene som fulgte var svært gode og viste tydelig at det var mange felles møtepunkter på tvers av faggrensene. De ulike forfatterne brukte tilnærminger som diskursanalyse, statistikk, GIS, historiske kildestudier, deltakende observasjon, intervjuer, fotografi, osv. for å studere fritidsboliger som fenomen.
Her er en oversikt over presentasjonene:
- Keith Halfacree – New Urban/Rural Relationships: Urban Sprawl, Second Homes and Counterurbanisation
- Nina Gunnerud Berg – Presentation of Norwegian ‘Cabin Life’
- Johan Fredrik Rye: Key findings from Centre for Rural Research’s National Survey on Second Homes in Norway
- Paul van Auken – Divide and Commodify: Rural Restructuring in American and Norwegian Amenity Areas
- Maja Farstad – The second home phenomenon as an exchange relation: the relationship between urban second home-owners and locals in rural areas, in light of social exchange theory
- Shaun Goulding – The Origins of Destinations: Can the Amenity Migration Concept Be Refined Using National Flow Data?
- Finn Arne Jørgensen – Are you really in the wild when you have an espresso machine in your cabin?
- Bjørn Egil Flø – What gives them the right? Profiteers and losers and sense of justice in the debate of second home villages
- Jon Moxnes Steineke – The impact of seasonal homes on local communities: a first comparative assessment of the Nordic countries
- Roger Hammer – Recreation and Rural Development in Norway: Nature Versus Culture
- Svein Frisvoll – Tourism from the perspective of social production of space
- Richelle Winkler – Destination Development and its Spatio-Temporal Distribution across the Rural United States
- Gunnar Vittersø – Recreational consumption as a market for farm based food and tourism businesses