Hva er miljøhistorie?
Dersom vi definerer historie som studiet av fortiden, kan vi da kalle miljøhistorie studiet av fortidens miljø? Svaret er nok mer komplisert enn som så, først og fremst på grunn av det noe vanskelige miljøbegrepet. Hvor går grensene mellom natur og kultur, mellom menneske og miljø? Her finnes det mange svar og mange omfattende diskusjoner. Miljøhistorie er av den grunn et veldig bredt fagfelt med mange ulike opphav.
For oss er miljøhistorie på det mest grunnleggende nivået studiet av samspillet mellom mennesker og deres fysiske omgivelser i et historisk perspektiv. Miljøhistorie oppfordrer til å forstå miljø og natur som mer enn bare den fysiske bakgrunnen til menneskelige aktiviteter. Med andre ord: de materielle omstendighetene vi lever under – klima, naturressurser, landskap, flora og fauna – har betydning for samfunn og kultur. Det er en direkte miljøhistorisk sammenheng mellom fisk og energisystemer, mellom insekter og krig, mellom skog og urbanisering, for bare å nevne noen eksempler fra litteraturen.
Naturen er ikke en statisk, uforanderlig enhet. Den forandres både som et resultat av, men også uavhengig, av menneskelige handlinger. Samtidig påvirker våre fysiske omgivelser samfunn, mennesker og kultur. Miljøhistorie blir dermed mer enn en studie av vitenskapelig målte endringer i naturen – det er heller en undersøkelse av menneskets fortolkninger av og verdiladede forhold til naturen.
Miljøhistorikere undersøker ofte de stedene hvor natur og kultur smelter sammen. Samtidig skiller vi ofte mellom natur og kultur. Dette er på mange måter et kunstig skille, men samtidig er det et nyttig analytisk verktøy for å undersøke menneskets plass i naturen. Mennesker er nemlig alltid en del av den naturlige verden, som en av mange levende skapninger. Samtidig er vi kulturelle vesener. Naturen må alltid fortolkes av mennesker for å gi mening for oss. Vi vil derfor hevde at naturen ikke har en egen stemme som vi kan lytte til. I stedet representeres naturen alltid gjennom interessegrupper, gjennom vitenskap, gjennom kulturelle uttrykk og gjennom verdier. Med andre ord; en storm kan blåse et hus over ende, men det er opp til oss å avgjøre hva det betyr og hva vi skal gjøre med det.
Vi vil derfor vektlegge forskjellen mellom miljøhistorie og liknende disipliner som landskapshistorie. Et eksempel på det siste er Oliver Rackham, som har skrevet historien om trær i England. I hans fortellinger står trærne i sentrum. Selv om mennesker er en del av historiene hans, i og med at de planter og kutter ned trær, sier han ingenting om hvorfor folk gjør som de gjør og hvorfor og på hvilke måter trær var viktige for dem. Selv om de endringene som har skjedd i de fysiske omgivelsene er viktig for miljøhistorie står menneskets historie i sentrum i miljøhistorie.
Donald Worster har presentert en nyttig kategorisering av miljøhistorisk forskning. Han har delt feltet inn i tre nivåer: et fysisk, et sosio-økonomisk, og et ideologisk. På det fysiske nivået studerer man den materielle verden; hvordan naturen har endret seg over tid. På det sosio-økonomiske nivået studerer man hvordan politikk, økonomiske systemer, og lignende har forsøkt å utnytte og samhandle med naturen. På det ideologiske nivået handler det om forståelser av natur på et mer intellektuelt og verdimessig plan, for eksempel dannelsen av myter, lover, religioner, miljøbevegelser osv. Disse nivåene gir oss et nyttig utgangspunkt for å tenke om en miljøhistorie som handler om mer enn bare endringer i de fysiske omgivelsene, men også om endringer i kultur og samfunn.
Miljøhistorie krever en tverrfaglig tilnærming. Selv om en miljøhistoriker alltid vil være en historiker som arbeider med sine kilder basert på historiefagets metoder må man samtidig inkorporere kunnskap og metoder fra andre fagfelt, spesielt fag som biologi, geografi, antropologi, geologi, og arkeologi. Naturvitenskapene har hatt en særlig tendens til å være svært viktig for miljøhistorikere som jobber med skogshistorie, klimahistorie, marin historie og forurensning, først og fremst fordi en må forstå de vitenskapelige prinsippene som ligger bak de endringsprosessene en studerer. Av den grunn lar miljøhistorie seg lett kombinere med andre tilnærminger. I den senere tid har spesielt teknologi- og vitenskapshistorie inngått i en fruktbar dialog med miljøhistorie gjennom det felles blikket på kunnskap om og interaksjoner med den materielle verden.
En annen utgave av denne teksten ble publisert i Fortid 4, 2008.